Det er et stort paradoks at vi hver for oss samtidig er alt og ingenting. Gjennom våre egne øyne er vi alt – f.eks. når vi dør, forsvinner hele verden. Så for de fleste mennesker (og for andre arter) er det å dø det verste som kan skje, og det er av avgjørende viktighet at vi får det beste livet mulig. Men når vi ser ned på oss selv gjennom naturens øyne, er vi absolutt uten betydning. Det er en realitet at hver og en av oss bare er én av omtrent syv milliarder av vår art som lever i dag, og at vår art bare er én av omtrent ti millioner arter på planeten vår. Jorden er bare én av omtrent 100 milliarder planeter i vår galakse, som igjen er én av omtrent to billioner galakser i universet. Og våre livstider er bare omtrent 1/3 000 av menneskehetens eksistens, som i seg selv bare er 1/20 000 av jordens eksistens. Med andre ord, vi er utrolig små og kortlivede, og uansett hva vi oppnår, vil vår innvirkning være ubetydelig. Samtidig ønsker vi instinktivt å bety noe og å utvikle oss, og vi kan bety litt – og det er alle disse små bitene som til sammen driver universets utvikling. Spørsmålet er hvordan vi betyr noe og utvikler oss. #principleoftheday