Over tid innså jeg at i stort sett alle byer i verden bortsett fra SF, vil de rike ha et lagdelt klassesystem. Den rike klassen samhandler bare med de rike, den ansatte klassen samhandler bare med den ansatte, og den eneste klassen som blander seg er når de rike ønsker å vise frem litt kunst eller biler eller noe annet. Dette er bare nedstrøms middelalderens livegne kultur, ikke noe nytt med dette. Det som ender opp med å skje er at arbeidstakerklassen utvikler en dyp harme mot den rike klassen (du kan se dette i NYC) og all samfunnsfremgang blir stort sett stoppet. Den rike klassen kommer over dette ved å unngå byen helt (alle de rike i New York og til og med de ansatte tilbringer minst 30 % av tiden sin utenfor New York). Igjen, dette er ikke nytt, og denne syklusen har utspilt seg hundrevis av ganger i historien. SF har en motsatt tilnærming der de rike aktivt prøver å samhandle med den ansattes klasse, og de prøver å gjøre flere rike slik at alle kan få det bedre.

This of course explains the 'Alabama vs. France GDP per capita' paradox that the Europoor discourse loves to go on about. One ambles around Mobile or Detroit vs. Lyon or Bordeaux, and absent other knowledge, it's very clear which one you'd say is the wealthy society (never mind looking at life expectancy, crime rates, etc.).