1/4 Å øke andelen av den totale formuen de rike beholder – for eksempel ved å kutte skattene deres – vil komme de fattige til gode, ifølge trickle-down-teorien. Ved å flytte inntekt fra de som konsumerer en større andel av inntekten til de som konsumerer en lavere andel (og dermed sparer mer), øker det total sparing, som igjen øker investeringene (i en lukket økonomi er sparing alltid lik investering). Fordi mer (produktiv) investering fører til raskere vekst, gagner de rikes høyere sparing til slutt de fattige ved å øke jobber og lønninger. Men dette er ikke nødvendigvis mer sant enn det nødvendigvis er falskt. Faktisk kan trickle-down-teorien fungere under visse forhold og feile under andre. Poenget som ofte blir oversett av både tilhengere og motstandere av trickle down, er at selv om politikk som overfører inntekt til de rike faktisk øker sparingen til de rike, er nøkkelen om de også øker total sparing og total investering. Det viser seg at dette avhenger av de underliggende forholdene i økonomien. I et land med svært høye investeringsbehov og utilstrekkelig innenlandsk sparing til å finansiere alt, kan økende inntektsulikhet faktisk gagne de fattige ved å øke investeringene – hvis det finnes mekanismer som styrer de rikes høyere sparing inn i produktive investeringer. I så fall kan høyere BNP-vekstrater mer enn kompensere for den synkende andelen av BNP som vanlige husholdninger beholdt.

For de få som kanskje er interesserte, et nylig intervju (på kinesisk) om utviklingen i den kinesiske indie-musikkscenen.