Hun solgte 50-cent limonade for kreftbehandlingen. Hun hadde ingen anelse om at den lokale motorsykkelklubben nettopp hadde holdt et møte om henne. For 8 år gamle Mia var limonadeboden hennes «jobb». Skallet etter behandlingene og så svak at hun knapt kunne sitte oppreist, var hun bestemt. Moren hennes, Sarah, var sønderknust og flau og så på fra vinduet. Hun hadde prøvd å fortelle Mia at de ikke trengte pengene, men hun visste sannheten: dette handlet ikke om 50 cent per kopp. Det var Mias måte å kjempe på, hennes siste håp. Hun hadde sittet der ute i en time, den lille kroppen hennes falmet i høstsolen. Så hørte hun en dyp rumling. En massiv Harley-Davidson, kjørt av en syklist som så ut som et fjell, kjørte til fortauskanten. Han var dekket av skinn og tatoveringer, skjegget ned til brystet. Han gikk av sykkelen og gikk bort. Mia så opp med store øyne. «Hva er det spesielle i dag, sjef?» mumlet han, stemmen hans var overraskende mild. «Limonade,» hvisket Mia med skrøpelig stemme. «Det er ... femti cent.» "Ser ut som de gode tingene," sa han. Han strakte seg ikke etter lommeboken. I stedet løsnet han glidelåsen på en tung skinnveske fra sykkelen, gikk bort og la den på det lille bordet. «Jeg er ikke tørst,» sa han og så henne rett inn i øynene. «Men jeg trenger at du gjør noe for meg. Du gir dette til moren din. Du forteller henne at det er for din behandling.» Mia, forvirret, men tillitsfull, bare nikket og takket ham. Motorsyklisten satte seg på sykkelen igjen, og med et siste nikk buldret han i vei. Da moren hennes kom ut, fant hun posen. Inni var det over 4 000 dollar i kontanter og en liten: «Fra noen få gutter som kjenner en fighter når de ser en. Hold deg sterk, lille kriger.» Sarah, lamslått, fant senere ut at en stille nabo hun knapt kjente var medlem av motorsykkelklubben. Han hadde sett Mia der ute dag etter dag, og prøvd så hardt. Han hadde fortalt historien hennes på et klubbmøte, og alle hardbarkede motorsyklister i det rommet hadde tømt lommeboken i den skinnvesken. Kreditt: Sofia Williams