Rettferdighet har aldri føltes for meg som et ideal, men som jorda der friheten våger å vokse. Det som trekker meg til Fair3 er ikke spenningen ved innovasjon eller investering, men en roligere tro – troen på at rettferdighet i seg selv har en hellig form for verdi, en som må bevises sann, ikke bare snakkes høyt. Så jeg donerte 200 000 dollar til Fair3 Foundation – ikke for å eie, ikke for å kreve, men for å hjelpe noe varig til å slå rot. Og jeg vet at dette ikke vil være den siste. Jeg vil gi igjen, for rettferdighetens arbeid tar aldri slutt; det blir bare dypere. Av det gikk 5.000 dollar til familiene til de som mistet livet i de indonesiske protestene – mennesker hvis navn kan forsvinne fra overskriftene, men hvis historier minner oss om at urettferdighet aldri er fjern. Den lever tett, under huden vår, til vi velger å møte den. Dette var ikke en veldedighetshandling, men en solidaritetshandling – et lite løfte om å holde rettferdighet i live, ikke som et slagord, men som en praksis. Fordi rettferdighet, som kjærlighet eller tro, ikke er et mål. Det er noe vi må velge – igjen og igjen – med ømhet, med mot og med begge hender åpne.